top of page
Kari randonnée au dessus d'un fjord
  • Forfatterens bilde Kari & Jonathan

Hardangervidda



Hardangervidda i februar er kjent for sine svært tøffe værforhold med whiteout, sterk vind og kraftige snøfall. Det var akkurat disse forholdene vi søkte da vi ønsket å trene under vanskelige forhold for å være bedre rustet for lengre ekspedisjoner på steder som er enda mer avsidesliggende.


Vi har tidligere opplevd både sterk vind, mye snøfall og ekstreme temperaturer, men kun i kortere perioder. Denne gangen ville vi utfordre oss selv med enda tøffere forhold over en lengre periode. La oss bare si at vi fikk ønskene våre oppfylt.


Roald Amundsen sa faktisk at hans mest utfordrende og farligste tur fant sted akkurat over Hardangervidda, da han ble overrasket av en storm under turen. Hardangervidda er med andre ord ingenting å spøke med.


Vi gjorde vårt beste for å være best mulig forberedt på utfordringene vi måtte møte. Vi skrev pakkeliste, og sjekket utstyret vårt flere ganger for å være sikre på at vi ikke hadde glemt noe, i tillegg til at vi gjorde noen modifikasjoner på utstyret vårt.


Noen vil kanskje hevde at vi hadde hatt for mange ting som gikk galt allerede før vi startet. Jonathan var nemlig akkurat ferdig med en antibiotikakur for en infeksjon i fingeren, og Kari måtte innom legevakten på veien til Finse da hun også hadde fått en infeksjon. Dette, i tillegg til noen komplikasjoner med noe av utstyret.


Vel, på dette tidspunktet var det ingen vei tilbake. Vi måtte finne løsninger, fordi vi var bestemte på å dra og så spente på å begynne. Så da vi nærmet oss Finse, var det på med klær og ski før vi satte i gang. Veldig glade for å endelig være der, bevegde vi oss sakte på vei vekk fra hyttene og inn i den hvite og fantastiske villmarken.


Derfra brukte vi dagene våre til å forflytte oss fremover. Vi vekslet mellom hvem som var fremst og hvem som fulgte etter i sporene. Vi møtte ganske sterk vind helt fra starten av, og den lagde en konstant bakgrunnsstøy. Samtidig som whiteouten visket vekk landskapene rundt oss fullstendig. Alt vi hadde var våre egne tanker å underholde oss selv med. Vi hadde god tid til å reflektere over fortiden og tidligere hendelser, og å tenke på fremtidige ideer og drømmer.


Dagene var ganske lange når vi gikk i timevis med kun lyden av vinden som selskap, og ingenting annet å se enn tuppen av skiene våre. De fleste dagene var snøforholdene kompliserte, med snø som satte seg fast under skiene våre. Dette gjorde hvert eneste steg til en innsats. Timene gikk sakte forbi, men kilometertelleren på GPS-en sto nesten stille.


Værmeldingen varslet oss om en kommende storm. Vi sørget for å sikre teltet så godt vi kunne og bygde en snømur i vindretningen. Vi måtte stole på oss selv og at vi hadde gjort en god nok jobb da vi la oss den kvelden.


Vi våknet da vinden begynte å blåse vilt. Teltet ristet og det holdt oss våkne hele natten. Lydene og vibrasjonene var skremmende, og vi var redde for at teltet skulle revne eller kollapse. Midt på natten måtte vi krype ut av soveposene, ta på oss klær og gå ut for å fjerne snø fra teltet for ikke å risikere å bli begravd under snøen.


Vinden roet seg litt om morgenen og vi fikk tatt igjen noen timers tapt søvn før vi etterhvert lagde frokost. Men før vi visste ordet av det, blåste det opp igjen. Teltet ristet som aldri før. Det som møtte oss da vi gikk ut var et telt totalt dekket av snø, vinden var ekstremt sterk og det blåste og snødde fra alle kanter. Ingen av oss hadde noengang sett så mye snø!


Vi var livredde. Vi så absolutt ingenting, alt rundt oss var hvitt og vi ble slått i fjeset av snøen og vinden med en voldsom styrke. Vi brukte spadene til å fjerne snøen så godt vi kunne, men ingenting så ut til å hjelpe, den kom tilbake like raskt. Det var som å svømme motstrøms og aldri nå land...


Snømuren vi hadde bygd dagen før var ubrukelig da vinden hadde snudd retning. Vi måtte begynne å bygge en ny mur på den andre siden av teltet. Vi bygde den så høy og solid som mulig, og fortsatte å fjerne snø for å forhindre at teltet forsvant helt under snøen.


Slik fortsatte det hele dagen. Vi var helt utslitte og livredde. Vi kunne ikke slappe av eller legge oss til å sove da vi måtte fortsette å kjempe mot snøen om natten. I dette øyeblikket befant vi oss mer enn halvannen meter under bakkenivå!


Da stormen endelig roet seg etter 36 timer i teltet, måtte vi grave veldig dypt for å finne igjen snøpluggene, og til og med skiene våre. Vinden var fortsatt sterk, men vi klarte allikevel å bevege oss fremover og fortsette ferden.


Siden vi ikke sov de to foregående nettene, var vi veldig klare til å tilbringe en rolig og god natt uten å måtte gå ut for å fjerne snø i løpet av natten. Vi satte opp teltet og lagde mat før vi la oss veldig tidlig.


Vinden var roligere på dette tidspunktet, men vi var fortsatt på vakt etter den skumle opplevelsen vi hadde hatt nettene før. Derfor skvatt Kari veldig da hun plutselig hørte et stort «BOOM!» midt på natten, usikker på om det var et stort snøskred som gikk i nærheten eller lyder fra isbreen.


Og sånn fortsatte dagene, med rutiner som etterhvert ble innarbeidet. Vi opplevde flere stormfulle dager og netter. En ettermiddag overrasket en storm oss mens vi slo opp teltet, noe som gjorde det hele veldig komplisert.


Det var som om vi ble vant til å leve midt i stormene. Vi måtte bygge et toalett hver dag for å beskytte oss mot vinden og snøen, sikre teltet fra å blåse bort når vi satte det opp hver kveld,  bygge en mengde snømurer, bære, løfte og flytte en veldig stor mengde med snø som vi gjerne skulle ha visst totalvekten på, og avslutte hver kveld med å skrive i dagbøkene våre, mens vi håpet at moder natur ville holde oss trygge om natten.


Dette er det desidert vanskeligste vi har gjort (så langt), og vi har aldri vært lykkeligere over å komme frem, sette oss på en stol i toget, ta en dusj, nyte litt komfort og rett og slett å slippe å slite med noe som helst for en stund.


Man kan spørre seg hvordan vi holdt motivasjonen oppe når forholdene var kompliserte, og alt ble veldig utfordrende. Svaret er ganske enkelt: det gjorde vi ikke.


Det som holdt oss gående var forpliktelsen til oss selv og hverandre, håpet om at enklere øyeblikk ventet, støtten fra hverandre og selvdisiplin.


Vi ga oss selv intet annet valg enn å fortsette, komme oss ut av de gode og varme soveposene om morgenen, fortsette å gå når vi var kjempeslitne, og gjøre alle nødvendige oppgaver selv når det var det siste vi ville gjøre.


Hvis vi skulle ha ventet på motivasjonen før vi begynte å ta steg i retning målene våre, kunne vi risikert å måtte vente for evig…



Comments


Commenting has been turned off.
bottom of page